Aktiv-passiv-dimensjonen.

Aktiv-passiv-dimensjonen er et prinsipp jeg benytter i arbeid med endringsprosesser. Grovt sett handler det om at uansett hvilken endring man ønsker seg, krever det at den som ønsker seg endringen nok må se seg nødt til å gå fra en passiv, ønskende rolle, over til en aktiv, bidragsytende rolle (hvis det skal finnes håp for at endringen skal skje innen rimelig tid og ikke ved ren tilfeldighet).

Endringsprosesser starter gjerne som et ønske hos et individ. Teknisk sett blir dette ønsket da en tanke i hodet til personen og selv om det kan virke innlysende at det er det, har dette særdeles betydningsfulle implikasjoner for den videre prosessen. Et ønske om endring er dermed i første omgang en personlig, intern og introspektiv hendelse. Noe som videre gjør det da vanskelig å argumentere for at ansvaret for gjennomføring og resultat av ønsket om endring ikke da også ligger fullstendig hos individet.

Hvis individet kommuniserer sitt ønske om endring til en annen person og i tillegg får forhandlet frem en avtale hvor denne andre personen tar på seg hele eller deler av ansvaret for gjennomføring og resultat av individets endringsprosess, kan man da med en slik avtale si at individet står uten ansvar for sitt ønske om endring? Basert på hvordan ting fungerer i de fleste organisasjoner hvor man har en leder som har det overordnede ansvar for alt som skjer (evt. ikke skjer), blir det en utfordrende oppgave å skulle si noe overbevisende om hvorfor dette skulle være noe spesielt annerledes vedrørende personlig ansvar for egne endringsprosesser.

Problemet jeg møter oftest vedrørende endringsprosesser (både i jobbsammenheng og privat for den saks skyld), er en passiviserende undervurdering eller ansvarsfraskrivelse fra eget bidrag. Om denne er bevisst eller ubevisst er vanskelig å si, og det kan naturligvis variere fra sak til sak. Ofte kan det fremstå som at jo lengre folk har hatt ønsker om endring uten å gjøre noe med det eller har mislykkes i sine forsøk på å oppnå dette, vil det samvariere med en slags resignasjon fra evnen til å identifisere nødvendigheten av ens eget ansvar og aktive bidrag i endringsprosessen.

Det kan kanskje virke innlysende at man kan miste motet av gjentatte nederlag, men dette er et stort problem og ikke noe jeg opplever folk er bevisst på på et mer overordnet metanivå. De ser ikke hvordan resignasjonen og passiviteten sniker seg mer og mer inn i deres sinn og beveger dem lengre og lengre unna å være bevisst den nødvendige verdien av deres eget aktive bidrag i endringsprosessen. Rett som det er kan dette også generaliseres og ikke bare gjelde endringer de har ønsket seg før, men også evne til å ha tro på gjennomføring av nye endringsprosesser.

Blir ting skikkelig ille kan det gjerne (sett utenfra) virke som at bare tanken på ens eget manglende aktive bidrag blir så fjern, ubehagelig eller provoserende, at hvis noen påpeker dette blir denne observasjonen gjerne møtt med f.eks. mistro eller sinne. I tillegg fremheves til stadighet også personens passivitet (enten eksplisitt eller implisitt) som resultat av en urett, ulykke eller generelt noe de er offer for og ikke kunne gjøre noe med, og dermed videre heller ikke har mulighet til å ta ansvar for.

Virksomheten i disse holdningene kan se ut til å ha som funksjon å skulle lokke frem aktivitet og ansvarliggjøring hos en ekstern hjelper, for å hjelpe individet ut av sin nåværende situasjon. Dette fremstår i utgangspunktet som en rimelig ting, men er støtt og stadig en felle. Ikke fordi man ikke skal kunne få hjelp av og til hvis man har behov for det eller er uheldig, men fordi (som vi har gjennomgått tidligere i innlegget) endringsprosesser krever et personlig ansvar og aktivt bidrag. Å være passiv selv og motta hjelp fra en ekstern hjelper vil dermed virke mot sin hensikt ved at man frarøves muligheten til å trene på sitt aktive bidrag og å ta ansvar for sin egen endringsprosess (noe vi som nevnt tidligere stort sett er nødt til å finne oss i).

Intensjonen med aktiv-passiv-dimensjonen er ikke å skape en sort-hvitt tolkning av verden, hvor man aldri kan få hjelp til noe. Prinsippet er ment å gi et rammeverk som kanskje kan belyse hvorfor endring ikke skjer i situasjoner hvor man f.eks. føler man går og venter på endring uten at det skjer noe tross at man gjør “alt rett” eller er i behandling eller lignende, eller føler seg hjelpeløs over lengre tid hvor ingen ser ut til å kunne hjelpe en til å oppnå endringen man ønsker seg, osv.

Jeg skal bygge videre på dette i neste innlegg ved å koble aktiv-passiv-dimensjonen, personlig ansvar og bidrag opp mot to forskjellige kategorier av endringsprosesser.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *