Hva gjør du for å bli kvitt smerten/symptomene?

Intro.

En lang guide tar lang tid, så i mellomtiden publiserer jeg dette på bloggen i et uferdig, upolert og utkastaktig format. Også kan jeg heller evt. utdype disse tingene på et senere tidspunkt eller adressere dette på f.eks. podcasten. Se på dette som en grov og praktisk rettet guide, som er ment til å gi en blanding av kunnskap, erfaring og refleksjoner omkring hvordan smerte og symptomer, og hva som må til for å bli kvitt dem.

Ok så du har smerte evt. et annet fysisk symptom evt. en kombinasjon av fysiske og psykologiske symptomer. Hva gjør du?

Forberedelse til endring.

Første skritt er å forstå såkalt “Growth mindset” og hvordan det skiller seg fra statisk/fastlåst tenking. Dette handler ikke kun om å endre symptomer og blir vel et slags generelt prinsipp for all endring. Å undersøke om man har et “growth mindset” blir på en måte en slags jordprøve vi kan ta for å se om vi kan kjøre på og plante noe, eller om vi først bør finne frem gjødselen eller noe og jobbe med å få opp kvaliteten på jorda.

Kort fortalt dreier det seg om at hvis du tror årsaken til det du ønsker å endre på er statisk, sier du indirekte at det ikke går an å endre på. Erfaringsmessig er dette problematisk og blir derfor en viktig ting å få på plass før man evt starter sine endringsprosjekter. Forskningen på dette området er riktignok ikke spesielt overbevisende (merkelig nok), så la oss støtte oss på de generelle prinsippene som skildres her. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i at hvis man ikke har troen på noe eller et endringsprosjekt selv, så skjer det som regel ikke spesielt mye med mindre noe eller noen endrer på det.

Les mer om dette f.eks. her https://snl.no/growth_mindset

Så hvis du tenker at ting er statisk og ikke kan endres på. F.eks. jeg har sånn og sånn i kroppen min som gjør sånn og sånn, og det kan vi ikke endre på. Da ville jeg anbefalt å reflektere rundt hvordan det er en overveldende sannsynlighet for at dette er fastlåst tenkning og at ting kanskje ikke er så enkelt. Det ville jo vært utrolig trist og bortkastet hvis man endte opp med å gå igjennom hele livet sitt og tro at man ikke kunne gjøre noe med sin situasjon bare fordi man aldri våget å utfordre validiteten av ens egen kunnskap. Og at det videre var av litt kjedelige grunner som f.eks. at man synes ting var vanskelig eller fordi man kunne risikere å måtte akseptere at det man trodd lenge og kanskje store deler av livet ikke stemte helt evt. kanskje var direkte feil.

Erfaringsmessig er det nyttig å tenke noe i retning av at hvis man ikke aktivt minner seg selv på til å være ydmyk omkring egen kunnskap, virker det som at det blir lettere å bli ydmyket omkring egen kunnskap. Og føler vi oss direkte eller indirekte ydmyket omkring egen kunnskap (eller andre ting for den saks skyld), er det stor sannsynlighet for at vi automatisk aktiverer strategier som tar vekk ubehaget av ydmykelsen (f.eks. avfeie ting, bortforklare ting eller rett og slett forlate samtalen, osv.).

Det er jo problematisk nok i seg selv at vi risikerer å ikke ta til oss ny kunnskap i en situasjon, men det skaper jo videre problemer også pga. hvordan hjernen vår assosierer ting som skjer parallelt. Så hvis man fikk en dårlig opplevelse omkring diskusjon av egen kunnskap omkring egen helse, vil det sannsynligvis øke terskelen litt til å gå inn i en ny slik diskusjon. Og kanskje over tid kan man komme inn i et uheldig mønster hvor man får utvikler er sterk aversjon mot dette. Noe som videre vil gjøre det vanskeligere og vanskeligere for en selv å komme i posisjon til å være mottakelig for og oppdatere sin kunnskap til det som kreves for å forstå hvordan man skal skape endring i egen helse.

Psykologiske hendelser skaper fysiske hendelser.

Vi er alle kjent med mange eksempler på dette hvis vi tenker oss om. Hvis jeg blir flau, blir jeg rød. Hvis jeg blir skikkelig redd kan jeg tisse meg ut. Hvis jeg blir for stresset i et samleie, blir ereksjonen borte. Hvis jeg får panikkangst, vil jeg nok tro det er noe galt med hjertet først. Hvis jeg får beskjed om at maten jeg nettopp spiste inneholdt noe veldig ekkelt som ikke skulle være der, er det stor sannsynlighet for å bli kvalm. Har jeg mye å tenke på, kan nakken bli stiv og vond.

De fleste kjenner til disse og mange eksempler som dem og de er en fin innledning til å tenke at kroppen og toppen henger tett sammen. Noe som vi igjen også alle vet godt, men kanskje glemmer litt av og til.

Pause for å minne om og evt. korrigere misoppfatninger om smerte/symptomer før vi går videre.

Det er ofte mange misoppfattelser omkring diagnosene/symptomene og det vi snakker om her, så la meg understreke følgende:

Dette er ikke simulering.

Dette er ikke kun pga “stress”.

Dette er ikke symptomer på at man er “gal” eller inkompetent eller lignende.

Dette er ikke noe folk “gjør” for å få en form for gevinst/”vil være syk”.

Dette er ikke noe folk innbiller seg. Symptomene er veldig ekte, og ofte veldig alvorlige.

“Er ikke smerten min ekte?”, “er det noe galt med hjernen/hodet mitt?”, “er jeg psykisk syk” eller “er det min skyld?”. Smerten er ekte, det er ingenting galt med hjernen/hodet ditt, du er ikke psykisk syk og det er ikke din skyld. Dette er en funksjon av hvordan hjernen vår fungerer ut ifra historikk og informasjonen den har tilgjengelig. Det er en funksjon av å være menneske. Vi kan kalle smerten (eller symptomet) et budskap fra hjernen vår, og tenke at det er vår oppgave å prøve å finne ut hva den forsøker å fortelle oss.

Smerte er ikke det samme som skade (før eksempler).

I forlengelse av innlegget over, gjelder sammenhengen mellom kroppen og toppen i stor grad for smerte også. Riktignok for flere symptomer i kroppen (eller toppen) enn smerte bare så det er sagt (i tilfelle du leser dette med en kombinasjon av fysiske og psykiske symptomer). Videre følger noen eksempler på forskjellige smertesituasjoner eller forskning på smerte. Jeg har med vilje ikke sagt så mye om smerte til nå.

Spiker i foten.

A builder aged 29 came to the accident and emergency department having jumped down on to a 15 cm nail. As the smallest movement of the nail was painful he was sedated with fentanyl and midazolam. The nail was then pulled out from below. When his boot was removed a miraculous cure appeared to have taken place. Despite entering proximal to the steel toecap the nail had penetrated between the toes: the foot was entirely uninjured.—J P FISHER, senior house officer, D T HASSAN, senior registrar, N O’CONNOR, registrar, accident and emergency department, Leicester Royal Infirmary.

Fisher J P, Hassan D T, Connor N O’. Minerva BMJ 1995; 310 :70

22. juli 30cm tresplint i hodet.

Overskrift “Visste ikke at hun hadde tresplint i hodet“.

Da bomben smalt, ble Line Nærsnes kastet gjennom kontoret og fikk en bit av vinduskarmen inn i hodet.

På gaten fikk Nersnæs hjelp av ambulansepersonell, og først da kjente hun at hun hadde fryktelig vondt i hodet.

– I det jeg satte meg på bakken utenfor, kom smerten i hodet. Vi fikk beskjed om å sette oss utenfor Finansdepartementet før vi ble tatt om bord i en buss, sier hun.”

Rubber hand illusion.

Se en (eller flere) av disse https://www.youtube.com/results?search_query=rubber+hand+illusion

Mer forskning:

https://www.pnas.org/content/104/23/9828

https://www.sciencemag.org/news/2008/08/how-disown-body-part

https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0960982211012000

Fysisk og emosjonell smerte.

Fysisk smerte og emosjonell smerte får de samme områdene i hjernen til å bli aktivert (fMRI-studier). Hvis man tar en fMRI av noen som har en opprørende, emosjonell episode, er områdene som aktiveres i hjernen identiske med de som aktiveres ved en fysisk skade.

https://www.pnas.org/content/108/15/6270

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4177069/

Smerte er ikke det samme som skade (etter eksempler).

Hva skjer i disse eksemplene? Prøv å se dem i lys av kontekst. Han med spikeren er aldri skadet, men opplever smerte som samsvarer med situasjonen. Hun med splinten i hodet er like skadet hele tiden, men opplever ikke smerte før det samsvarer med situasjonen (og at hun også har kommet seg i trygghet hos ambulansefolkene). Rubber hand illusion skaper kontekstuelt riktig smerte/ubehag i oss siden vi gjør protesen til en ny del av kroppen vår, selv om vi ikke teknisk sett har mulighet til å bli skadet. Og funnene fra fMRI-studiene antyder sammenheng mellom emosjonell og fysisk smerte.

Ok så ha dette med kontekst i hodet og tenk på f.eks. et barn som faller. Barnet kan ha skadet seg og smerte/gråt kan være på sin plass. Dog det kan også ikke ha skadet seg, men reagere med smerte/gråt pga omgivelser som signaliserer situasjonen som farlig (f.eks. en hysterisk forelder). “Fare-alarm” mekanismen hos barnet aktiveres og får hjernen til barnet til å skape kontekstuelt riktig smerte hos barnet, som det videre reagere på med gråt/frykt.

Kroppen endrer utseende når vi blir eldre.

Ingen bombe og de fleste har vel fått med seg at det finnes rynker og grå hår. Hva skjer på innsiden da? De fleste har hørt om prolaps eller har noen tanker om at kroppen (og ofte spesielt ryggen) blir dårligere med alderen, men stemmer egentlig dette?

Det er gjort mange spennende studier hvor man sammenligner folk som har hatt vondt et sted i kroppen med folk som aldri har hatt det. Spesielt mye studier på ryggen. Det interessante er at hvis vi summerer opp forskningen er det ikke samsvar mellom endringer i kroppen (f.eks. prolaps, degenererte ryggskiver, sponditolyse, osv.) og smerte. I et tilfeldig utvalg på 100 personer med vondt i ryggen og 100 personer uten vondt i ryggen, ser MR-bildene og røntgen osv. helt like ut.

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4464797/

https://www.theguardian.com/society/2018/mar/21/lower-back-pain-being-treated-badly-on-a-global-scale-study-says

https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/25584950/

https://www.thelancet.com/series/low-back-pain

Boken “Stabbed in the back” av Nortin Hadler.

Aage Indahl oppsummerer dette kort og konsist i dette klippet fra Brille https://www.youtube.com/watch?v=eStoaUAGvoE

Også spennende lesing i denne artikkelen om Aage fra 2008 https://www.op.no/nyheter/sitt-og-loft-som-du-vil/s/1-85-3827886

Kort oppsummering av dette med smerte og funn i kroppen.

Smerte er ikke det samme som skade. Smerte kan også skrus av eller på ut ifra kontekst.

Vi kan finne masse endringer i kroppen etterhvert som vi blir eldre, men vi kan ikke si at dette skaper smerte i kroppen ut ifra forskningen. Vi får rynker og grått hår (eller mister håret) på utsiden, så endringene i ryggen osv. er nok mer hensiktsmessig å tenke på som rynker og grå hår på innsiden (siden de færreste nok ville påstå at de har vondt i hodet pga. rynker eller grått hår).

Perspektivendring fra syk til frisk.

Man bli enig med seg selv hva man mener årsaken til ens smerte eller symptomer kommer av. Som regel har man tenkt at det ligger en strukturell eller organisk årsak bak dette, og at nøkkelen ligger i å finne ut av dette. Hadde dette vært tilfelle er det god grunn til å tro at dette hadde blitt oppdaget for lengs. De fleste pasienter har hatt plager i åresvis og har som regel vært innom flere behandlere eller avdelinger uten funn som kan årsaksforklare symptomene. Gjentatte ganger får man beskjed om at ingen finner noe og at de ikke kan se noe galt. Sprøtt nok blir man kanskje litt skuffet av dette. Man “vet” jo at det er noe galt med seg, så det hadde jo vært en lettelse å få det bekreftet.

Selv om man til stadighet får en tilbakemelding som indirekte sier at man er frisk, insisterer man på at man ikke er det. Forståelig nok gitt alvorligheten og intensiteten symptomene ofte kan ha, men tenk over om dette hadde vært en rettsak. Du tiltaler deg selv i praksis gjentatte ganger i å være “skyldig” i å være syk, tross flere sakkyndige behandleres gjentatte “vitnesutsagn” om at det ikke finnes holdepunkter i at man er “skyldig” i å være syk. På et eller annet tidspunkt sluttet man å tenke på seg selv som frisk til det motsatte var bevist, og man på en eller annen bakvendt måte begynte å heller gå rundt å tenke at man er syk til det motsatte er bevist. Samtidig blir dette gjentatte ganger motbevist av flere behandlere i form av negative prøver, vurderinger og undersøkelser, men likevel avfeier man dette og holder på tanken om seg selv som syk.

Hva blir da mer sannsynlig? At det er noe alle disse spesialistene ikke finner som er rett foran nesen på dem, eller at det er noe feil i måten symptomene forstås på, hvordan de defineres, årsaksforklares og hvordan det grovt sett tenkes at man skal bli kvitt dem?

Oppsummert må man som regel slutte å tenke på seg selv som syk, men la det understrekes igjen at dette på ingen måte betyr at symptomene man opplever ikke er ekte. De er ekte og ofte både særdeles smertefulle og ubehagelig som alt for mange dessverre har inngående kjennskap til.

Hva skal man oppnå ved å slutte å tenke på seg selv som syk? Målet er å få hjernen til å skru av smerten/symptomene, men for gjøre dette må man sannsynligvis først endre måten man forstår smerten/symptomene på slik. Og her kommer dette med Growth mindset inn og man kan tenke over at hvis man holder på forståelsen for at det er prolapsen eller hva det måtte være av fysiske funn man har i kroppen som er årsaken til smerten sin, blir fort den videre implikasjonen at hvis ikke den prolapsen eller lignende blir “fikset”, så kan ikke smerten bli borte. Og da har man jo indirekte gitt seg selv en livstidsdom med smerte, uten at det nødvendigvis er verken riktig eller fortjent.

Ved å tilegne seg ny kunnskap, endre på ting i sin situasjon og ofte gi slipp på ting man har trodd var sant frem til nå, vil man samlet med det også åpne opp får et eller flere nye perspektiv og måter å forstå sin situasjon på. Og årsakene til hvordan man var fanget i smertene eller symptomene blir ofte innlysende i ettertid hvis man har tillatt å endre sin forståelse, sine perspektiv og sin kunnskap om hvordan kroppen og toppen fungerer. 

Som med de fleste andre større endringer man ønsker i sitt liv, finnes det nok ingen lett måte å gjøre det på. Alle jeg har jobbet med og hjulpet er nok enige i det. Det er også vanskelig å forestille seg hvis man kunne gå tilbake i tid hva man skulle sagt til seg selv for å få i gang endringen tidligere. “Hvorfor tenkte jeg sånn så lenge?”, “hvis jeg bare kunne innsett at jeg måtte snu på måten jeg tenkte på tidligere” osv.

Refleksjon omkring forventing og noen studier.

Du presenterer en smertefull rygg til undersøkelse. Etter undersøkelse får du beskjed om at du har degenerative endringer i ryggen eller lignende. Hvilke implikasjoner kan kommuniseres gjennom slik informasjon og hvilke forventninger kan dette skape fremover i sinnet ditt mtp. det nevnte rundt å skape en epidemi? Sannsynligvis enten at du ikke blir bedre eller at du blir værre, i tillegg til at det er noe galt med deg/du er syk (når du egentlig skal bli forsikret om det motsatte, litt ala “uskyldig til bevist skyldig”). Allerede linket mange studier, men her er enda en https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJM199407143310201

Whiplash-studier:

Studie i Norge/Litauen.

Placebo-bilulykke:

Oppsummering/oppskrift:

Problematisere tanken om at det er noe fysisk galt, og at det er en skade/sykdom/osv. som er årsaken til smerten/symptomene. Mange innser situasjonen de befinner seg i. De leter etter strukturelle årsaksforklaringer og løsninger i kroppen sin på det som egentlig er psykologiske mekanismer og/eller undertrykte emosjonelle reaksjoner på psykososiale utfordringer i sin helse-/livssituasjon.

Redegjør f.eks. omkring ryggforskning mtp. manglende samsvar mellom degenerative endringer og smerte i asymptomatiske individer. Evt. korrelasjon artrose og smerte.

Vise de implisitte problemene av å tenke at det finnes medisin/operasjon/osv. (passiv behandling) og påpeke hvordan det er et premiss som hindrer å bli frisk.

Samlet økes risikoen for å aldri vite hva dette egentlig er, samt å bli frisk.

Evig runddans med lindrende placebokurer som aldri gjør noe med den underliggende årsaken.

Oppsummert gir ikke litteraturen grunn til å tro (eller satse på) at typiske behnaldinger som medisin og operasjon skal gi effekt. Sannsynligheten for at det finnes en strukturell årsak til symptomene er også minimal, basert på f.eks. utfallsstudier av operasjon vs. placebo eller oppfølgingsstudier i etterkant av operasjon vs. kontroll.

Ikke gå videre med behandlingsopplegget hvis det er motstand eller misforståelser omkring diagnosen. Bruk tid på å utforske sammenhenger mellom symptomene og hva som kan forklare dem, f.eks. følelser og kroppslige symptomer.

Utenfor dette psykosomatiske paradigmet tilsikter de fleste behandlinger å mestre smertene/symptomene så godt som mulig pga de tenkes å ha et strukturelt opphav. mindbody-paradigmet er målsetningen å eliminere symptomene siden de tenkes å ha psykologiske/psykososiale årsaker. Dette muliggjøres nettopp fordi de tenkes å ikke ha et strukturelt opphav (ligner på fixed vs. growth mindset).

Praktisk oppgaver:

  • Lage en liste med bevis for at en mindbody-diagnose er korrekt. Evt. også en liste som setter en antatt strukturell diagnose opp mot dette.
  • Fordeler/ulemper-lister for de overnevnte.
  • Logg med fortløpende erfaringer. Evt. tilføye disse som nye bevis til mindbody-listen.

Målet er å avlære uønskede reaksjonsmønstre eller “uvaner” omkring smerte/symptomer, og jobbe for å skape og automatisere nye, hensiktsmessige måter å reagere på som er i tråd med det livet man ønsker seg.

Refleksjoner etter å bli eksponert for symptomer: Tenke at symptomene er en del av noe som kommer til å bli borte over tid vs. noe som ikke kommer til å bli borte pga det er noe galt. Bevisst indre dialog omkring dette vil nok de fleste være enige om at vil lede til to forskjellige steder.

Symptomene skal advare og beskytte oss fra emosjonelle farer i livet vårt. Dette kan være en kombinasjon av tidligere traumatiske hendelser, nåværende stressende situasjoner, i tillegg til stresset som produseres av å oppleve symptomene i seg selv.

Schubiners fokus på fare/alarm-mekanismen har klare paralleller til Mosley et al dangers/safeties in me og protect-o-meter.

Metafor. Symptomene kan sammenlignes med mobbere som bruker frykt som metode for å oppnå kontroll over folk. Det eneste som hjelper er å kjempe imot dette og ta tilbake kontrollen, samtidig som man også slutter å gi mobberne oppmerksomhet og jobber for å øke sin egen selvsikkerhet/selvtillit (både på seg selv generelt og på kroppen eller den delen av kroppen der symptomet er).

Benytt en atferdsanfalyse omkring smerten/symptomene. F.eks. Kanfer og Saslow (1965) sin atferdsanalyse:

  • Hvilken spesifikke atferdsmønstre må forandres med hensyn til frekvens, varighet, intensitet og betingelser de forekommer under?
  • Under hvilke betingelser oppsto vanskene, og hvilke forhold opprettholder dem?
  • Hva er de mest hensiktsmessige tiltakene som kan lede til de ønskede forandringene?

Hva er bakgrunnen her?

  • Fysiske symptomer vi ønsker å bli kvitt. Smerte, stivhet, ubehag, osv. i varierende grad og form.
  • Ofte mangel på fremgang eller tilfredsstillende løsninger så langt. Mange angir følelse av å ikke engang ha fått et godt svar på hva som er “galt”.

Hva kan vi gjøre?

  • Operasjon/medisin/osv. er ikke et alternativ.
  • Sykemelding/hvile har ofte vært prøvd, men uten ønsket effekt.
  • Motsatt har fysisk aktivitet/opptrening også som regel vært prøvd, men det har heller ikke gitt ønsket effekt.
  • Hvordan kan ingen av disse to gi ønsket effekt?
  • Disse to definerer jo ytterpunktene av handlingsrommet vi har.
  • Videre vet vi at hvis noe som vurderes som adekvat hvile ikke fungerer, er det usannsynlig at det vil hjelpe å øke dosen. Da blir det fort aktuelt å undersøke om det er noe i situasjonen som underminerer effekten av hvile. En underliggende årsak, som hvis vi hadde økt dosen av hvile kanskje hadde blitt maskert.
  • Risikoen av for mye hvile er degenerasjon av fysisk og psykisk helsetilstand (se astronautstudier).
  • Studier på gradert fysisk aktivitet/opptrening viser dokumentert positiv effekt.
  • Samlet peker disse ytterpunktene på at enten er det noe som hindrer hviletiltaket fra å ha effekt (og da vil det jo være hensiktsmessig å gripe tak i dette istedenfor å dosere høyere dose hvile) eller så er det noe med opptreningstiltaket som ikke stemmer.
    • Vanlige problemer med sistnevnte er for lite/mye på for kort/lang tid.
    • Manglende informasjon eller tro på at tiltaket er løsningen på problemstillingen. F.eks. at folk kan tenke at de har en skade/sykdom som årsak til symptomene og at opptreningen ikke vil fungere på dette.
  • Spørsmålet blir videre: Hvis det ikke finnes noen passiv behandling som kan fjerne symptomet for oss, hvordan skal fremgangsmåten være da?
    • Svaret er aktiv behandling.
    • Utnytte læringsmekanismene mellom hjerne og kropp.
    • Eksponere for stimuli etter en planlagt protokoll, med mål om å oppnå habituering evt. ekstinksjon.
  • Tanker/narrativ om egen situasjon kan skape en del problemer/støy omkring dette.
    • Dette fanges opp av fixed vs. growth mindset. Er utgangspunkt, historikk, osv. statisk og ikke mulig å endre, eller er det det.

Spørsmålet blir om man er enig eller uenig i at dette er mulig å oppnå for seg selv. Ikke nødvendigvis helt det samme (kanskje bedre til og med), men hvis man mener at dette ikke er mulig for en selv vil det være hensiktsmessig å komme til bunns i dette før man begynner med andre tiltak.

Erfaringsmessig må dette være sånn noenlunde på plass hvis vi skal kunne komme noen vei. Fremgang på helse og symptomer er vanskelig å oppleve på kort tid med mindre man jobber ekstremt intensivt (noe de fleste verken har mulighet eller utgangspunkt til å gjøre). En nybegynner kan ikke øve på samme måte som en profesjonell, men øver nybegynneren lenge nok vil vedkommende ikke lengre være en nybegynner og da endrer ting seg.

Tankeeksperiment. Hva er forskjellen på to tvillinger hvor den ene f.eks. har typiske fysikalskmedisinske symptomer, mens den andre ikke har det og aldri har hatt det. Hvis videre undersøkelser viser at alt er ok (ingenting som kan opereres eller medisineres), hva er det den ene tvillingen må gjøre og evt. endre på for å bli som den andre?

  • Hvis ryggen f.eks. var smertefull og hadde vært det i åresvis. Mtp. det vi har gjennomgått så langt, hva ville være hensiktsmessig å gjøre videre?
    • Gi slipp på tanken og eller historien om å ha en dårlig eller ødelagt rygg (fixed mindset) og tenke at ryggen er svak eller ikke så sterk som den har vært før pga degenerasjon av hvile og mangel på aktivitet, men at den kan trenes opp til å bli like god og enda bedre enn før (growth mindset).
    • Gradert fysisk aktivitet/opptrening for å forbedre generell fysisk helsetilstand, samt 

Paradox at mange ønsker å gjenvinne funksjon uten at behandlingen skal innholde noe som ligner på det de ønsker seg. Mao det ønskes å oppnå smertefri bevegelse uten å skulle måtte bevege det aktuelle området med smerte til smerten er vekke som man ville helt naturlig tenkt at man måtte gjøre etter f.eks. å ha gått med gips.

Starte prosesser for å håndtere/takle/skape rom for følelser rundt ting som har skjedd eller skjer i livet. Gi sinnet rom for å bearbeide ting det aldri har fått bearbeidet (f.eks. pga. ubehag/aksept/samvittighet/tid/skam/osv.).

Undertrykkelse av følelser som nyttig evne.

Evne som gir oss muligheten til å raskt komme oss videre og fungere i etterkant av en alvorlig/ubehagelig hendelse.

Medfører dog risiko hvis vi ikke starter bearbeiding og konfrontasjon i etterkant av en slik hendelse. Jo mer utsettelse, jo høyere blir risikoen for psykiske eller psykofysiologiske konsekvenser.

Fungerer som et usynlig filter for vår opplevelse, siden det i stor grad skjer i der ubevisste. Mao vi undertrykker følelser uten å vite at vi gjør det.

F.eks. sørgeprosessen. Den emosjonelle smerten kommer inn og ut av bevisstheten slik at vi kan fungere noenlunde normalt, samtidig som vi bearbeider den i overkommelig tempo og intensitet.

Undertrykkende mestringsstrategier.

Wim Hof og “let it go” koblet inn i dette.

Må gi slipp på tenking og tvil og utrygghet og alle grep eller undertrykkelse av følelser for å takle kulden og pusten.

Hvordan smerte kan bli værre.

Jo oftere, jo mer og jo mer intens smerte man har,  jo mer sannsynlig er det at smerten i seg selv, vil aktivere “fare-alarm” mekanismen. Denne mekanismen kan som nevnt tidligere øke sannsynligheten for smerte, og man kan da havne i en forsterkende rundgang hvor man over tid ender opp med mer og mer smerte.

Dette forklarer hvorfor mange mennesker med kroniske smerter blir værre over tid, i tillegg til at smertene sprer seg.

I tillegg risikerer man at dette innlæres i nervebaner for smerte som tidligere nevnt, og jo oftere disse aktiveres jo “flinkere” blir man på de (øvelse gjør mester, uansett hva det er man “lærer seg”).

Obs! Alt utenfor vår bevissthet.

En annen kort oppsummering jeg skrev om spenningssymptomer.

Anerkjenne at dette ikke har noe å gjøre med kroppen/strukturelle ting/sykdom/osv. Det er ikke noe galt med kroppen/deg.

Symptomene er ekte (fysisk), men kommer fra sinnet og ikke fra stedet i kroppen de oppleves. Dette betyr heller ikke at det er noe psykisk “galt” med deg. Du er helt normal og grunnen til at dette oppstår har å gjøre med hvordan vi er skrudd sammen (bl.a. til å prioritere overlevelse “i nuet” framfor langsiktighet).

Årsaken til smertene er en usynlig “kleshaug” av ubearbeidede følelser som har blitt for stor, i samarbeid med og som forsterkes av tanken om at det er noe fysisk galt med kroppen (som ingen finner svar på). Hjernen/sinnet bruker i tillegg mye av din energi på å holde dette usynlig for deg ved hjelp av forsvarsmekanismer, da den opplever denne “kleshaugen” som en signifikant fare/trussel for din overlevelse. Dette blir derfor helt (eller for det meste) oppbevart i underbevisstheten og er veldig utfordrende å oppdage eller gjøre noe med uten kunnskap om hva det er som foregår.

Veien ut av dette er å “vaske klærne” som har samlet seg opp , og samtidig etablere en ny rutine omkring “klesvask” for seg selv. Med andre ord møte følelsene i underbevisstheten, og lære hjernen nye rutiner rundt håndtering av disse følelsene. Få den til å forstå at den trenger ikke skjerme deg for disse følelsene, fordi de er ikke en trussel mot din overlevelse.

“Klærne” som har samlet seg opp kan dreie seg om barndom, ungdomstid og ting man opplevde der. Det kan videre gjelde voksenlivet tilbake i tid eller ting som skjer i livet per i dag. Det kan være personlighetsorienterte kvaliteter som f.eks. perfeksjonisme eller et ønske om å være god nok eller en god person og hvordan dette undertrykker ens egne behov og setter alt og alle foran seg selv. Sannsynligvis vil det være en kombinasjon av alle eller lignende ting som er nevnt.

Praktiske steg for å bli kvitt smertene/symptomene:

  • Anerkjenne at dette ikke har noe å gjøre med kroppen/strukturelle ting/sykdom/osv. Det er ikke noe galt med kroppen/deg.
  • De fysiske symptomene i kroppen skapes av psykologiske prosesser i sinnet som en reaksjon på at emosjonelle ting har blitt tilsidesatt og samlet opp over tid.
  • Finne ut hva som er i “kleshaugen” ved hjelp av 2 ting:
    • https://www.folelseskompasset.no for å lære og undersøke hvilke følelser man har inni seg, og som videre kan gi ledetråder til hva underliggende årsaker til spenningssymptomene man har kan være.
    • Daglig skriving om disse følelsene man har inni seg (den usynlige “kleshaugen”). Minst 1 minutt og 1 linje, men gjerne mer og opp mot 30 minutter hver dag. Skriving, samt lesing og refleksjon rundt det man skriver.

Målet med å finne ut hva som er i kleshaugen, er å bli bevisst hvordan man reagerer følelsesmessig på ting, slik at hjernen og sinnet vårt kan trenes til å slutte å uttrykke emosjonell smerte gjennom fysiske symptomer i kroppen. Og heller slippe dette inn i sinnet, slik at man kan bearbeide det og gjøre seg ferdig med det, i stedet for å tilsidesette eller undertrykke inn i en usynlig kleshaug.

Dr. Sarno og TMS slik han legger det frem.

For å kurere dette syndromet, må du behandle den underliggende årsaken. Tradisjonelle behandlinger som smertestillende og ultralyd kan gi symptomlette, men de adresser ikke den underliggende psykologiske årsaken til smerten. De fysiske symptomene er tilstede av en grunn: De distraherer oppmerksomheten din vekk fra uakseptable følelser.

Symptomenes tekniske mekanisme er som følger. Basert på de bakenforliggende, uakseptable følelsene, minsker det autonome nervesystemet blodgjennomstrømning til muskler, nerver, sener eller annet vev. Det er snakk om en minimal, men signifikant reduksjon i blodgjennomstrømning. Denne reduksjonen oppleves som spenning og smerte i de berørte områdene. Gitt at smertene ofte flytter på seg, gir dette støtte til hypotesen om en bakenforliggende psykisk årsak, og ikke en fysisk feilstilling, skade eller lignende.

For å eliminere alle symptomer, må du identifisere hvilke uakseptable følelser som truer ditt selvbilde. Når har erkjent de truende, uakseptable følelsene dine, vil ikke symptomene virke som distraksjoner lengre og de vil forsvinne (og i noen mennesker ganske dramatisk). Det er ikke det at du trenger å eliminere kildene for stresset ditt, du er bare nødt til å bli bevisst dem og akseptere dem.

Siden symptomenes eneste rolle er å distrahere deg fra dine uakseptable følelser, vil de ikke ha noen annen funksjon for deg som organisme og vil da avta og forsvinne.

Åpenbart er dette enklere sagt enn gjort. Siden vi snakker om ubevisste følelser, vil de kanskje ikke være umiddelbart åpenbare og å finne dem kan kreve litt arbeid. Det kan være nyttig å lage en liste over forventninger eller krav du har for deg selv, og se hvilke av dem som trues av din nåværende situasjon.

Du er også nødt til å helhjertlig tro på TMS-diagnosen. Det betyr at du må fullstendig akseptere det faktum at symptomene dine er emotionelt indusert og generert. Hvis du fortsatt har lyst å tro at det er noe fysisk eller strukturelt “galt” med deg, er du ikke “kurert” enda. Hvis symptomene fortsatt kan fungere som en distraksjon, betyr det at hjernens knep fungerer fortsatt og at symptomene kan komme tilbake. Parallelt med dette, er det viktig å helhetlig returnere til dine normale aktiviteter. Så lenge du lever i frykt for enda et angrep fra dine symptomer, betyr det at symptomene fortsatt har din oppmerksomhet og da er sjansene gode for at de vil komme tilbake.

Skrive om følelsesmessige bekymringer.

  • Skrive en problemliste. Alle problemer som påvirker følelsesmessig situasjon. Se nærmere på følgende områder:
    • Barndomsopplevelser. Overgrep, brist på kjærlighet.
    • Personlighetstrekk. Perfeksjonisme. Pliktoppfyllenhet. Sterk vilje til å bli likt av alle.
    • Stress og belastninger i den nåværende livssituasjonen.
    • Aldring og dødelighet.
    • Situasjoner der pasienten opplever sinne, men ikke gir uttrykk for dette.
  • Skriv utgreining for hvert punkt på listen. Lengre utgreininger anbefales da det tvinger pasienten å studere de følelsesmessige spørsmålene fra dypet.

Tenk psykologisk.

  • TMS fungerer som en distraksjonsmekanisme for å hindre at uønskede følelser inntar bevisstheten vår. Tanken er at du vil fokusere på symptomene dine istedenfor følelsene dine. Tenk på hvor mye tid du bruker på å tenke på symptomene dine og bekymrer deg for når de fremtrer neste gang eller om de noensinne vil gå bort. Ved å tenke psykologisk skal du snu fokuset ditt fra symptomene dine til følelsene dine. Istedenfor å tenke “når vil ryggen min slutte å gjøre vondt?”, spør deg selv, “hva er jeg stresset for nå?”, eller “hvordan har jeg det følelsesmessig akkurat nå?”. Å tenke psykologisk blir en prosess hvor du bruker symptomene dine som signaler på å kjenne på din følelsesmessige tilstand, samt en metode for å endre hvordan du ser på symptomene dine.

Dr. Schubiner sine steg og litt ekstra fra meg.

  • 1: Utdannelse/kunnskap/forstå diagnosen. Lære folk nøyaktig hva som forårsaker deres smerte. Lære dem om smerte og hvordan hjernen kan skape smerte uten at det er noe galt. Få dem til å forstå dette og tro på det/endre sine holdninger omkring dette.
    • Hvis de aksepterer dette er prognosen bra. Fordi da kan de virkelig begynne å jobbe med å redusere styrken på signalet av “fare-alarm”-mekanismen i hjernen (som skaper smerte). De kan dermed slutte å tenke på smerten, være oppslukt i den, frykte den, ha den i fokus eller overvåke den.
  • 2: Endre frykten og redusere den. Eksponering for smerte, med samtidig trygging av seg selv. Kun hvis man har endret sin holdning omkring at smerte ikke er farlig og representerer skade kan man ha utbytte av dette. Mange folk trosser allerede smertene sine, men uten avklaringen omkring at den ikke er farlig og at de vet hva den er vil de mest sannsynlig bare bli værre.
    • Få dem til å forstå at de er ikke skadet og at ting blir å gå bra.
    • Hjernen må lære over mange repetisjoner at smerten skal skrus av, den er ikke nødvendig, det er ikke fare for skade, osv.
  • 3: Bearbeide/ta hånd om følelser. Emosjoner/stress er den underliggende årsak. Noen ganger blir smerten skrudd på i forbindelse med en emosjonell situasjon, og selv om f.eks. situasjonen er løst eller forbi, vedvarer smerten fordi man ikke ser koblingen og mistenker et strukturelt problem. Noen ganger må også den emosjonelle situasjonen løses før man kan komme videre, og smerten samvarierer kanskje med emosjonelle parametre. F.eks. uttrykkende skriving. Skrive dialoger eller brev som man destruerer etterpå. Erfare/oppleve, uttrykke og frigjøre undertrykte følelser. Man forsøker å reorganisere/resturere emosjonelle minner.
  • Overordnet målsetning for rehabiliteringen: Slutte å uroe seg for smerten og begynne å leve livet sitt.

Man må gjøre dette til sitt endringsprosjekt. Nesten som å ta opp en ny hobby. Sette av tid, helst daglig, omså bare litt. Øve, øve, øve. Aktiv-passiv og likevekt. Dette er en “sang” man skal lære på et instrument. Kanskje både måten instrumentet skal brukes på er litt ukjent, i tillegg til at sangen er ny.

Kjøpe nok lodd. Og gjøre ting som gjør at man får flere lodd, ikke mister dem. Ikke umulig at få lodd kan føre til gevinsten man ønsker seg, bare mer sannsynlig (på flere måter) med flere lodd.

Jobbe med spesifikke ting. Dette kan oppleves resultatorientert, men erfaringsmessig skaper ikke frie tøyler de resultatene pasientene ønsker. Og siden de likevel har en noenlunde resultatorientert ide om hva de ønske, kan vi liksågodt forholde oss til den eller et delmål på vei mot den.

I tillegg vil det være vanskelig å bortforklare mangel på endring, siden man da vil ha noe rimelig konkret å forholde seg til mtp. hva som må gjøres for å oppnå endring.

Må lære meta-skills: Ikke nøle med å gå inn i ubehaget, stå i ubehaget og se at det går bra. Gjennomføre disse to mange nok ganger.

Konklusjon.

Sett en strek over alt man har tenkt smerten eller symptomene har vært årsaksforklart av til nå. Gi slipp på dette for å ikke bli holdt tilbake i den samme hengemyra, og heller tenk fremtid. Tenk psykologisk og jobb for å stole 100% på dette. Bruk bevisene fra teksten eller lag dine egne. Gjør ditt mål til å bli trygg på hva smerten eller symptomene er, slik at du kan begynne å stole på kroppen din igjen. Det er ikke noe galt med deg, du har bare et høyt symptomtrykk som er smertefullt/ubehagelig. Veien ut av dette er å bli trygg og å slutte å gi det oppmerksomhet på samme måte som f.eks. en mobber eller en ulyd i bilen sin. Endre på sin emosjonelle stil hvis man f.eks. undertrykker følelser egne følelser og behov i for stor grad, eller straffer seg selv med dårlig samvittighet eller skam for ting man tenker eller fører,osv. Ta tilbake livet ditt. Begynn å gjør alle ting du har sluttet med eller er for redd for eller for sliten for osv. i en overkommelig mengde, og bygg det opp over tid igjen. Smerten/symptomene er ikke der for å hindre deg fra å gjøre disse tingene, se heller på det som at å hindre seg selv fra å gjøre disse tingene nettopp skaper eller vedlikeholder smerten/symptomene.

Og les gjerne suksesshistorier fra folk som har vært i samme situasjon https://www.tmswiki.org/forum/forums/success-stories-subforum.27/ og dyrk håp om endring for deg selv. Lykke til!

Diverse refleksjoner/ideer.

Videre følger mange refleksjoner eller ideer jeg har forsøkt å fange opp i små notater. De er uferdige notater om forskjellige ting relatert til dette som kanskje kan være til nytte.

Se på hva folk gjør, ikke hva de sier.

Pasienter kan være rasjonelt enig i at det ikke kan skje noe farlig med ryggen og tro at de tenker og har akseptert dette. Likevel avslører atferden ofte sannheten. Oppfører man seg om man mener det man sier at man gjør? Hvis pasienten mener det ikke kan skje noe galt med ryggen rasjonelt/teoretisk, men likevel unngår å bøye seg eller tenker på ting som kan skje kommer vi som regel ingen vei. Eksponeringen man gjør i form av aktivitet vil sannsynligvis ikke ha effekt og vi er like langt som vi startet. Dette kan dog være ganske så skjult for pasienten (og behandler), så det kan være nyttig å lete i implikasjonene av det pasienten gjør. Det virker som at fare/alarm-systemet ikke trenger at pasienten eksplisitt tenker eller handler som om noe innebærer risiko eller er farlig, men at det holder i massevis at implikasjonene er tilstede.

Praktisk metafor for to typer utmattelse.

For de som har åpenbart for mange baller i luften over lengre tid kan man se på utmattelse som en akkumulert haug med arbeid som må man sette av ekstra tid til å restituere seg fra. Å fortsette på samme måte som før blir meningsløst, da dette er grunnen til at denne haugen har blitt bygd opp. Man har brent lyset i begge ender. Børstet støvet under matte i lengre tid.

For de som ikke virker å passe i den første kategorien kan utmattelse mer se på som en overgrodd passivitet som må “klippes” med aktivitet i akkurat passe mengder. En blanding av aktiv restitusjon/lett aktivitet sånn som i “graded excercise format”-studien.

Fare/alarm-mekanismen.

Hjernen skrur denne av/på og dette skaper bl.a. fysiske smerter, men risikovurderingen som hjernen gjorde som ligger til grunne for dette kan ha vært feil. Eksempel på dette er spiker gjennom støvelen, men som viser seg å være mellom tærne. Evt. omvendt hvor det er åpenbar skade, men hjernen har risikovurdert dette til at det ikke er nødvendig med smerte og personene kan gå rundt med skader som ser smertefulle ut uten å kjenne noe som helst.

Spørsmål til spørreskjema:

Sitter du inne med mye sinne/andre følelser?

Opplever du en grad av uro/bekymring du tror er over gjennomsnittet?

Forbereder/planlegger/tanker du mye på små og store ting i hverdagen?

Hva går energien din til?

Opplever du noen åpenbare energityver?

Det som skjer trenger ikke vår forståelse for at det skal kunne skje.

Uansett hvor mye vi tviholder på våre illusjoner forandrer det ikke fakta. Det som skjer er ikke avhengig av vår forståelse for å kunne eksistere. Det skjer enten vi forstår det eller ikke.

Atferd, tanker og følelser.

Første ledd av endring, blir å endre sin atferd til noe som er på linje med holdningene man ønsker å ha. Man blir nødt til å oppføre seg som om man mener det man sier eller tenker. Hvis ikke undermineres endringsprosjektet og da vil sannsynligvis lite skje. Etter å ha endret sin atferd, kan man ta en titt på tankene og følelsene sine. Vi kan som regel ikke endre eller kontrollere hvilke tanker eller følelser vi skal få, men vi kan i stor grad påvirke hvor mye oppmerksomhet de skal få ved hjelp av holdningene våre (metakonsepter). Tanker og følelser blir ofte lettere å ha med å gjøre hvis man slutter å prøve å kontrollere, gruble og bekymre seg for dem. Aksepterer man at de er der, samtidig som man fokuserer på det man ønsker å bruke tiden sin på, forsvinner de som regel. Bestem deg og oppfør deg som om du mener det.

Binyrene.

Binyrene sjekker ikke om holdningen våre er sanne, de lystrer til de kommandoene de får og opptrer deretter. Derfor vil f.eks. bekymringsholdninger eller holdner som søker å kontrollere noe ukontrollerbart, ofte føre til store mengder eller vedvarende autonom aktivering og utmattelse.

Bekymring/Grubling.

Det er ikke nødvendigvis noe i veien med tankene eller spørsmålene man kan bli grublende på, ofte er det heller prosessen i seg selv som er problemet. Hva skal man oppnå med å dvele på dette spørsmålet? Hva nyttig kan komme ut av å holde tanken eller spørsmålet i fokus? Generelt kommer det som regel ikke noe nyttig ut av dette, og ofte ligger svarene man ønsker i fremtiden. Fremtiden blir vi nødt til å vente på, og den kommer ikke fortere uansett hvor mye man grubler. Da blir sannsynligvis grubleprosessen ganske bortkastet, hvis man brukte tiden sin på dette istedenfor andre ting som å leve livet sitt.

Historie-ide.

Tanken om makten som ligger i historien man forteller til seg selv, om seg selv. F.eks. I 2. verdenskrig, når krigen var over. Hvor lenge kunne folk trodd krigen pågikk hvis de ikke hadde fått beskjed om at det var over? Hvor lenge kan en historie få leve hvis den ikke blir korrigert? Og hvem bestemmer hvilken historie som blir fortalt? Hvis det finnes flere mulige versjoner, hva kan det innebære å velge “feil” historie? F.eks. man kan ha en definerende opplevelse, og utfra den bli lammet fra å tørre å gjøre noe i fremtiden eller man kan bli motivert til å gjøre enda mer. Makten i historien som blir valgt er sannsynligvis mye mer avgjørende enn de fleste vil anerkjenne. Klassisk eksempel ifb. “American dream”, hvor man går fra “rags to riches”. En historie med f.eks. offermentalitet kan sannsynligvis tenkes å ha større utfordringer med å få dette til å skje, enn f.eks. en historie hvor man er helt i egen historie og tar på seg personlig ansvar for å skape endring.

Grensesetting/Si nei/Sette andre foran seg selv.

Mangel på grensesetting ovenfor andre oppleves som en gjenganger. Det virker som folk i større eller mindre grad ikke innser implikasjonene av å ikke kunne si nei ofte nok. Spesielt uten å bli skoldet av dårlig samvittig etter også. Hvis vi tenker at undertrykte føleleser er den primære årsak til spenningssymptomene, utfra enten Sarno eller ISTDP, blir jo grensesetting en interessant overskift å bruke.

Enten vi tenker sinne, sorg, skyld eller skam, kan grensesetting brukes som et praktisk utgangspunkt for å se etter en slags balanse i tilværelsen. Klarer vedkommende å sette grenser ovenfor seg selv og andre rundt seg? Og hvor balanserte eller rimelige er disse grensene?

Hvordan skal andre mennesker bli kjent med ditt sanne jeg hvis du bare prøver å tilfredsstille deres behov og aldri dine egne? https://utforsksinnet.no/hvorfor-er-det-viktig-a-laere-a-si-nei/

Hvordan ser en gjennomsnittslig dag ut?

Erfaringsmessig blir det ofte til at jo nøyere tilværelsen til en person er kartlagt, jo mer innlysende blir det som regel hvor man skal lete etter spor til problemstillingen(e) personen ønsker hjelp til. Hvis man blir tvunget til å blottlegge hva man bruker tiden sin på, f.eks. time for time i en hel uke, får man to dimensjoner som er interessante. Den første blir de eksplisitt noterte tingene som enten kan eller ikke kan gi ideer til hva som skaper og eller vedlikeholde personens utfordringer. Den andre kommer som en slags konsekvens av den første og er ting man danner seg hypoteser om at nødvendigvis må eksistere i en eller annen form, men har blitt utelatt (enten bevisst eller ubevisst). Et typisk eksempel kan være at ingenting av det som har blitt notert gir noen spesielle ting å jobbe med og virker for perfekt eller urealistisk til å være sant utfra problemstillingene personen ønsker hjelp med. Ironisk nok blir en slik kartlegging også en elegant invitasjon til påpeke muligheten for at psykologiske årsaker veier tyngst i personens problemstillinger, siden de ikke fremviser noen åpenbare andre årsaker i sin tilværelse.

Aksept og introspeksjon omkring symptomer og fremgangsmåte.

Akseptere at dette er ofte er smertefulle, ubehagelige og urimelige symptomer, men de er ikke farlige og det er ingenting galt med kroppen selv om dette er ekte, fysiske symptomer som ofte misforstås som strukturell skade eller lignende. Dette er spenningssymptomer og deres årsak ligger i nervesystemet og hjernen, ikke i den delen av kroppen man opplever dem.

  • Når du opplever symptomer, bruk indre dialog. Si f.eks.  “dette er ikke farlig, det er bare spenningssymptomer. Dette går bra. Jeg trenger ikke denne smerten, fordi dette er ikke farlig”.
  • Poenget er ved hjelp av mange repetisjoner av slik indre dialog å deaktivere “fare-alarmsystemet” i hjernen, slik at smerten ikke blir aktivert i like stor grad og over tid blir skrudd av.

Spenningssymptomene kommer ikke bare av seg selv. Bakgrunnen for deres fremtreden er som regel en kombinasjon av hvordan man har det, hvordan man har hatt det gjennom livet og hvordan man har det mtp. fremtiden.

  • Store mengder forskning peker på at spenningssymptomer og emosjonell regulering har en sammenheng. Klinisk erfaring støtter også dette. Hvordan dette utarter seg blir noe individuelt, men som regel dreier det seg om noe omkring hvordan ens eget følelsesrepetoar ser ut, hvordan det aktiveres og hvordan man håndterer dette. Spesielt sinne/raseri, tristhet/sorg og samvittighet.

Hvis vår emosjonelle regulering ikke er optimal, kan følelser i kroppen bli avvist eller misforstås som kroppslige symptomer og over tid kan man miste muligheten til å kjenne hvordan kroppen gir tilbakemelding om hvilke følelser vi har i oss eller kjenner på i en gitt situasjon. Hvis dette fortsetter kan man miste muligheten til å uttrykke deler av følelser eller hele følelser i noen eller mange situasjoner.

  • Man blir nødt til å øve på å først og fremst akseptere alle sine følelser, men også å uttrykke dem til både seg selv og dem rundt seg.
  • Går man rundt og holder følelser inni seg uten å akseptere eller uttrykke dem, er det en god sannsynlighet for at dette har en stor sammenheng med ens spenningssymptomer og at en endring omkring dette vil ha potensiale for å skape signifikant endring.

Hva skiller oss fra “de andre”?

Primært at (for å sette det på spissen) de andre undersøker området symptomet opptrer i og leter etter lokal patologi, mens vi zoomer så langt ut vi kan og ser på hele pasienten per i dag, samt hele livet som har blitt levd opp til nå. Dette gjør at vår fremgangsmåte får et annet utgangspremiss, i form av at vi sier problemet ligger i hjernen til pasienten (uten at vi anytyder at dette er psykisk/ikke “ekte” slik som har vært nevnt mange nok ganger til nå, men jeg kan sannsyligvis ikke kan få understreket mange nok ganger).

I motsetning til hva som har vært tenkt og undersøkt frem til nå (at det er noe galt med kroppen). Vi trekker dette enda lengre, og konstaterer ofte at det er ikke noe galt med pasienten (verken fysisk eller psykisk), selv om vi anerkjenner at pasienten urimelig nok har (ofte store) smerter. Vi understreker i tillegg at smertene er ekte, men at grad av smerte opplevd ikke nødvendigvis reflekterer at det finnes (fysisk) skade i kroppen.

Smertene kommer fra hjernen?

På samme måte som at hvis lampen din slutter å lyse, og du har undersøkt at det ikke er noe galt med verken lampe eller lyspære, blir det på et tidspunkt en god ide å sjekke ut om årsaken til at lampen ikke lyser er på en annen plass enn der det er mørkt (sikringsskapet). Med dette menes at hvis flere utredninger ikke finner årsaksforklarende skade eller sykdom, og ofte kun kan konstatere ømme, spente muskler eller lignende der pasienten opplever symptomer. Vil det på et tidspunkt sannsynligvis være mer fruktbart å bytte innfallsvinkel og se nærmere på om årsak ikke er på samme plass som symptom. Spesielt med tanke på hva vi vet om ubevisst, autonom aktivering og hvordan det kan årsaksforklare vedvarende spenningssymptomer.

Hva med prolaps, bulging disc, osv.?

Gitt at all forskningslitteratur oppsummert konkluderer med at man ikke kan se forskjell på hvem som har vondt i ryggen og ikke, basert på MR-bilder, røntgen og lignende. Blir det i stor grad problematisk å gi slike aldersnormale degenerative endringer eller normale abnormaliteter ufortjent skyld for pasienters plager, med mindre det foreligger særdeles tydelige indikasjoner for behandling hvor man i tillegg med stor sikkerhet kan garantere for at pasientene vil bli smertefri.

Så hvordan forklarer dere symptomene?

Underliggende årsak er ofte ubevisste, ubearbeidede følelser fra utvalgte perioder av livet hvor pasienten har hatt det vanskelig, som enten har manifistert seg som symptomer omtrent i samme periode eller har blitt “vekket” av hendelser i nyere tid. Rent biologisk er det disse undertrykte følelsene som holder det autonome nervesystemet i høyere “turtall” enn normalt, i tillegg til at det “tråkker hardere på gassen” enn normalt hvis disse ubehagelige følelsene blir (bevisst eller ubevisst) aktivert i større eller mindre grad. Denne prosessen medfører over tid spennings- og utmattelsessymptomer.

Samtidig med dette øker risikoen for en selvforsterkende sirkel av bevisst og eller ubevisst frykt for smerte eller andre symptomer, og en bevisst eller ubevisst unngåelse av ting som kan fremprovosere dette. Unngåelsen forsterker frykten, i tillegg til at mindre bruk av kroppen eller kroppsdelen hvor symptomet opptrer gjør at den begynner å degenerere og blir dermed stadig mer ubehagelig å bruke. Dette ubehaget mater videre frykten for bruk, og den selvforsterkende sirkelen blir komplett.

Motstand.

Bevisst eller ubevisst (ofte sterkt) forskanset standpunkt på en somatisk forklaring, på tross av problematisering av dette fører til avfeielse betydningen av livsstil, livshistorie og psykologiske mekanismer.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *