Livet i flaska.

Jeg liker metaforer og “flaska” er en av dem. Den er ikke unik og selve prinsippet kan finnes igjen i mange andre varianter (f.eks. man må utenfor komfortsonen, ikke være en stor fisk i en liten dam, ubevoktede fengsel man selv har nøklene til, det blir verre før det blir bedre, osv.), men jeg synes den fanger opp nødvendigheter i en endringsprosess mot et utfall eller mål eller noe sånt ekstra godt.

Metaforen utspiller seg noe ala dette: Man lever sitt lille liv innenfor en eller annen kontekst, men skulle ønske ting var annerledes. “Skulle ønske jeg ikke hadde angst” eller “skulle ønske jeg kunne spille piano” eller “skulle ønske jeg kunne gå ned 10kg” eller lignende. I dette øyeblikk kan man anse seg selv som å leve i flaska. Man sitter bak glasset og ser utover, mens man tenker på verden rundt seg og hva som kunne blitt. Man kan drømme og se denne virkeligheten for seg og kanskje ønske man kunne hoppe rett dit, til det øyeblikket og leve livet sitt der.

Som kjent går ikke det an, men det kan vel de fleste være enige om. I tillegg er det jo ikke nødvendigvis noe galt i å dagdrømme og fantasere seg bort av og til. Det jeg liker med flaska er hvor billedlig den fanger opp at hvis man ønsker å ta del i denne verden på utsiden man drømmer om, krever det en reise gjennom en annerledes tilværelse enn den man lever i nå. Dette kan ses på som synonymt med f.eks. at man må utenfor komfortsonen eller andre varianter av dette man har hørt mange ganger før, men flaska illustrerer i tillegg elegant at livet på vei ut gjennom tuten blir nok annerledes enn i den romsligere delen.

Selv om det er trangere i tuten enn resten av flaska, ligger det ikke nødvendigvis noen automatikk i at det må bety at man må lide for å oppnå resultater. Derfor tenker jeg som nevnt at en reise gjennom en annerledes tilværelse enn den man lever i nå er en mer passende beskrivelse, enn å kreve at “det må bli verre før det kan bli bedre”.

Hvordan man håndterer og forholder seg til denne annerledesheten virker erfaringsmessig å være av stor betydning for hva som skjer videre. Jeg tenker dette praktisk kan forklares litt som et spekter, hvor man kan se for seg to ytterpunkter. I det ene kan man se på veien gjennom tuten som at man mister den gode plassen man hadde, at man taper sin frihet og må gå glipp av ting man ikke ønsker å gå glipp av. I det andre inntar man en mindre, men mer fokusert plass i en prosess hvor man kan kvitte seg med ting man ikke trenger, gi slipp på ting man kanskje egentlig ikke er så interessert i å gjennomføre tross at man tenker på dem og overordnet ta et valg om å investere friheten sin noe man selv ønsker.

Hvor man befinner seg på dette spekteret tenker jeg er signifikant av spesielt to grunner (selv om man fint kan trekke inn flere). Den ene ligger i at den semantiske forskjellen mellom om man ser på endring som å miste noe eller å kvitte seg med noe, og som kan trekkes inn i aktiv-passiv-dimensjonen (som jeg har snakket om i tidligere innlegg). Å miste noe kan kobles mot det å være passiv og lidende eller offer for noe uheldig, mens å kvitte seg med noe høres mer ut som det personlige ansvaret og aktive bidrag som kreves for endring. Den andre opplever jeg i stor grad til å kunne bidra til å indikere om vi har eller kanskje kommer til å få et tredjevariabelproblem (som jeg også har skrevet om tidligere), ofte i form av å ikke ville gi slipp på sin gamle tilværelse eller det som endringen krever at man må gi slipp på. Kall det å bli stående med en eller begge føttene igjen i komfortsonen, mens man samtidig forventer å få resultatene som krever at man trer utenfor komfortsonen.

Jeg opplever det som at man alltid står i nuet i et slags mentalt veikryss hvor det i hovedsak dreier seg om to valg. Et mer statisk og deterministisk valg, som lenker deg til f.eks. din fortid eller tidligere valg du har gjort. Alltid hatt angst, alltid vært overvektig eller aldri fått til noe, osv. og siden det alltid har vært slik kommer det alltid til å være slik. Og et mer flytende og åpent valg som ikke lenker deg til noen fortid, men gir deg muligheten til å gi slipp på fortiden og jobbe for å bli det du kan se for deg å bli i fremtiden.

Denne metaforen inkluderer og gjengir på mange måter det samme som innholdet av mange konsepter jeg har vært innom før, men med mål om å gi en annen vri på ting for å gjøre nødvendigheten av det personlige ansvaret og aktive bidraget som kreves for å oppnå ønsker om endring så klart som mulig.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *