Tanker omkring kortsiktige og langsiktige løsninger.

Jeg ønsker å påpeke hvordan den generelle trenden i innleggene jeg har skrevet til nå grovt sett dreier seg om kortsiktige vs. langsiktige løsninger. Det personlige ansvaret og aktive bidraget som kreves for endringsprosjekter mener jeg gjenspeiler kravene en langsiktig løsning krever (vs. en kortsiktig løsning). For meg er det noe med dette som virker ekstremt sentralt og viktig å kjenne til, uten at jeg nødvendigvis opplever at jeg klarer å redegjøre omkring det på en tilfredsstillende måte.

Hvis man sammenligner kortsiktige og langsiktige løsninger er ofte de langsiktige løsningene ubeleilige og krevende i nuet, men meningsfulle og givende langsiktig. Mens de kortsiktige løsningene er beleilige og inneholder som regel noe umiddelbar tilfredsstillende i nuet, men er som regel kostbare, uhensiktsmessige eller direkte skadelige og fører som regel ingen steder langsiktig.

Dette synes jeg man finner igjen i hvordan endringsprosjekter hvor man tar personlig ansvar og jobber med sitt aktive bidrag har potensiale til å drive en fremover, mot noe mer i form av mening eller evne eller lignende. Mens det ansvarsfraskrivende og passive motstykket avgir en mer statisk og ubevegelig posisjon uten potensiale for fremtiden.

Investere i fremtiden eller søke umiddelbar tilfredsstillelse i nuet? Ikke at man skal velge en av to, men jeg tenker at det er hensiktsmessig å ha dette i bakhodet. Hvordan er balansen mellom langsiktighet og kortsiktighet i tilværelsen ens? Hva er en optimal balanse? “All work and no play makes Jack a dull boy”. Samtidig kjenner de fleste fabelen om gresshoppen og mauren. De syv dyder vs. dødssynder påpeker også dette med balanse.

Jeg synes det er utfordrende å redegjøre tilstrekkelig for noe poeng omkring hva jeg ønsker å få frem relatert til dette, men det er noe med at aktiv-passiv-dimensjonen og personlig ansvar og bidrag er som en rød tråd gjennom det meste av tilværelsen. Jeg opplever at når man først begynner å benytte dette som en linse å beskue verden gjennom, finner man utallige eksempler på hvordan det årsaksforklarer endring. Det har kanskje rot i “use it or lose it” mtp. at vi trenger et aktivt bidrag for å vedlikeholde evne, motvirke entropi eller tvinge frem endring.

Jeg avslutter dette rablende innlegget nå og anser det som et uferdig konsept jeg kan komme tilbake til ved en senere anledning.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *