To typer endring.

I forlengelse av forrige innlegg om endringsprosesser og hvordan aktiv-passiv-dimensjonen kanskje kan hjelpe å belyse hvorfor man ikke oppnår ønsket endring, skal jeg i dette innlegget introdusere en praktisk grovinndeling som kategoriserer endringsprosesser og med det forhåpentligvis gjør det enda enklere å kunne identifisere hvorfor ønsket endring ikke oppnås.

Kategoriseringen er faktisk så grov at det dreier seg egentlig bare om å klassifisere ønskene om endring i to kategorier: Interne ønsker om endring med eksterne løsninger og interne ønsker om endring med interne løsninger.

De førstnevnte er de enkleste fordi de som regel innebærer fravær av en eller flere eksterne, ofte fysiske ting eller lignende, samt et ønske om anskaffelse av dette. Ønsket om endring blir prinsipielt forenklet av at det dreier seg om en ekstern endring i miljøet rundt personen, som også i teorien kan gjennomføres av noen andre enn personen som ønsker endringen. Uansett om du ønsker deg en bil eller å bli millionær eller en is, så er det mulig at dette kan realiseres av noen andre enn deg (såfremt du klarer å ansvarliggjøre noen for dette slik vi har vært innom i forrige innlegg) og dette skaper mange muligheter for oppnåelse.

De sistnevnte ønskene om endring blir mer komplekse ved at oppnåelse involverer som regel en form for intern tilstand, evne eller resultat inni personen, som gjerne også ofte ikke er like lett å kvantifisere som de eksterne løsningene til de enkle ønskene om endring. Kompleksiteten dannes dermed både av at endringens interne natur gjør det som regel umulig for noen andre enn personen selv å jobbe for å realisere endringen, i tillegg til den ytterligere utfordringen av å bedømme når endring er oppnådd i henhold til ens egen bestilling. Eksempler kan være å lære et annet språk, komme seg ut av en depresjon eller bygge opp selvtillit.

Hvordan denne inndelingen bidrar til å gjøre det enklere å identifisere hvorfor endring ikke oppnås, har klare paralleller til resignasjonen, passiviseringen og ansvarsfraskrivelse jeg skrev om i forrige innlegg.

Det kan virke som at jo høyere grad av disse tingene man har, jo større sannsynlighet er det for at folk misforstår et komplisert ønske som endring som et enkelt ønske om endring. Sett utenfra oppleves det som at folk ikke er klar over, ikke forstår eller ikke klarer å akseptere at det de tror er et enkelt ønske om endring, egentlig dreier seg om et komplekst ønske om endring. De har dermed rent teknisk vært på leting etter en ekstern løsning for noe som kun kan løses internt. Hvis dette påpekes mobiliseres ofte tilsynelatende mye av den samme motstanden som ved å påpeke mangelen på et eget aktiv bidrag og ansvar som nevnt i forrige innlegg, og mange nekter hyppig å i det hele tatt vurdere at de tar feil tross deres mangel på resultater så langt.

Oppsummert forveksles stadig kompliserte ønsker om endring med enkle ønsker om endring, og siden de har forskjellige fremgangsmåter for oppnåelse er dette ofte en sannsynlig feilkilde til at resultatene man ønsker seg uteblir.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *